Rumperisting i Rio

Svette kropper som glinser i mørket. Rumper som rister i takt med musikken. Fortere og fortere og fortere. Selv om sambaen og karnevalet er over for flere uker siden er stemningen i taket. Det er funkparty i en av Rio De Janeiro fattige strøk.

Latino-inspirerte haouslåter strømmer ut i rommet. "Creeeeeeeeeeo. Creeeeeeeeeo". Det er tid for Rios for tiden mest populære funk-låt. Refrenget består av et eneste ord- Créo. Eller "knulling",direkte oversatt til godt norsk. Dette er akkurat hva de danseglade menneskene rundt meg antyder med sin dans. Med høy sexapell bøyer deg seg ned i knærne, sette rompa ut og presser puppene fram mens de med taktfate bevegelser følger opp låtens glade budskap. Creeeeeeeeeeo, creeeeeeeeeeeeeo, creo,creo,creo,creo,creo-o-o-o-o--o-o-o-o,creooooooooooooooo. De pulserende bevegelsene til de lettkledde funkdanserne går i likhet med låtens rytme stadig kjappere og mot slutten av refrenget rister de brasilianske rumpeballene i en så voldsom fart at tempoet nermest kan minne om en godt trimmet trykkluftsborr. Det høres kanskje vulgært ut for en reservert nordmann som minst må hive innpå tre,fire halvlitere før en stiv og klumsete tør å våge seg ut på dansegulvet. Vulgæritet er ikke riktig betegnelse. Dette er kunst. Danseglede og vakker prestasjon i en fargerik og brennheit kultur.

Bloggoppdateringsfantomen Stendal

Har oppdaget at jeg synes blogg er langt mere spennende en facebook. Jeg vil derfor markere det med en hyppig oppdatering tiltross for innlegget i overigår (eller heter det forigår? Rare ord. Tror egentlig ingen er rett. Menmen, vi snakker blogg).

Siden sist. Jeg tenker fortsatt å begynne på tredje versjon av eksamensoppgaven "den natulige samen", narrative konstruksjoner av "de andre" i norsk tradisjon. Makan til lang tittel. Nope. Har ikke kommet i gang, enda. Tørk av deg det gliset der. Det jeg HAR gjort er å lese mye rundt evnet, spekulert og ja..Det var egntlig alt ift den oppgaven. I tilegg har jeg tenkt mye på om jeg skal bli journalist, lærer eller arbeidsløs sosialantropolog. Hva tror dere?

Bergen er strålende for tiden. Sol hver en dag og kvitrende småfugler. Koser meg stort i vestlands hovedstad.

Nå kom jeg på en sak: Det er jo selveste kjærleiksdagen idag! Kjenner jeg blir litt pinlig berørt av dette amerikaniserte klissjklassjet. Får være grenser for hva en skal stjle fra storebror i vest. Men jaja. Nå virker jeg hard og bitter. Og DET er jeg da på ingen måte. Når alt kommer til alt er det vel ikke det verste tyveriet gjennom tidene, valentines day. Holder meg allikvel unna rosa plysjbamser og hjerteformede iloveyouer. Blir FOR flaut...

Hmm. Har ikke så mye vettugt å skrive merker jeg. Avslutter derfor her.

In the name of love, goodbye. <3

Hilsen fra lesesalen..

Så her sitter jeg da. Så langt opp det er mulig å komme seg opp i HF-bibilotekets boktårn. Her er det kun plass til to andre mennesker, så jeg slipper å bli distrahert av alle de spennende palastinaskjerf-kledde dreads-studentene som er så fristende å beskue, istede for å gjøre det som er etter planen.

Planen var egentlig å skrive siste rest av eksamensoppgaven i akademisk skriving. Allverdens analyser av "den naturlige samen" narrative konstruksjoner av "de andre" i norsk tradisjon. Høres liksom så fint ut når en sier det sånn. Narrative konstruksjoner. De er virkelig glad i å brilliere med småpompøse fremmedord, disse akademikerne. MAN! Kall en spade for en spade liksom. Det verste er at når en til stadighet leser dette språket sniker det seg inn i mitt daglige vokabular. Syntes tanken er skremmende. Håper ikke jeg ender opp som en arrogant akademiker.. Da må i tilefelle noen skyndte seg å dra meg ned på bakken igjen.

Men så ender jeg altså opp, tiltross for at jeg omtrent sitter mutters alene uten forstyrrende palestinaskjerf her oppe i boktårnet, med å finne veien til den nylig gjenopprettede bloggen, istede for å skrive analyser på eksamensoppgaven. Makan. Er det ikke bloggen, så er det facebook. Er det ikke facebook, så er det hotmail. Er det ikke hotmail så er det foto.no (skjekk ut min profil, om dere er keen) er det ikke foto.no så er det nettavisene. Er det ikke nettavisene så er det søren meg den blåmetalliske jentemobilen.

Jeg er en slave. Er så mange forstyrrende momenter ute å går. Så mange faktorer som lurer en bort fra å holde fokus. Så mange innputt å forholde seg til hele veien. Og alt ligger der og venter på at du skal absorbere det. Med et tasteklikk så er du oppdater på dagens nyhetsbilde. De dukker opp. Enten du vil eller ikke. Allerede på startssiden er de der. Nyhetsskandalene. Britney er stadig like sinnsforvirret (Er det foressten så rart med det evige slepet av presse-helvete, spør jeg meg. Jeg ville klikket vinkel for lengst. Jeg og Britney), I Kenya dreper de hverandre som fluer, Clinton beskylder Omama for snuskete sammarbeid med atomkraftselvskap, ordfører rammet av terra-skandaler nekter å gi opp og prinsesse Victoria erkjenner at hun sliter med å huske ansikter. VG kommer i den sammenheng fram til den konklusjonen om at hun lider av dysleksi. Makan. Jeg husker ikke navn. Hva er da MIN diagnose i fht VG, mon tro?

Nyhetene er en ting. Det er tross alt hva en kan betegne som viktige innputt. Det er den generelle informasjonsstrømmen og tilgjengeligheten som gjør en rastløs og ufokusert. Blir så mye informasjon å forholde seg til at en nermest får besluttningsangst. Så evig stort utvalg av tilbud og tusenvis av valgmuligheter. Kjenner at jeg er glad for at jeg var 12 år for ti år siden og ikke hadde internett hjemme..

Nei. Nå klapper jeg igjen Lasse lap-top og leser om samene som "de andre"(som kun er en narrativ konstruksjon i vår norske tradisjon, u knowe..). Om en uke drar jeg til latin Amerika. Tilbake til mañana,mañana-land hvor det ikke er så viktig å få med seg Britneys skillsmisser og Vistorias ordblindhet. Først må jeg ro i havn to,tre obligatoriske innleveringer. Leveres selvsagt kjapt og greit over cyberspace, uten å måtte gå tungvinte omveier med menneskelige møter mellom lærer og elev. For en rar verden vi utvikler..

Hei bloggen! Gamle ørn- hva skjer?

Nesten som jeg hadde glemt deg. Men nå blåser jeg støvet av "signe fedrelandet" og trøkker til med en liten snutt.

Et nytt semester i vestlands hovedstad er igang. Ganske godt i gang egentlig. Etter Platon og resten av goddutta fra exphil + samt en haug med vitenskapelige og samfunnrelaterte metoder og teorier har jeg endelig kommet i gang med the real shitt- Latin-Amerikastudier. Real og real, tenker du kanskje, bloggen? Er du en av de som slenger sarkastiske og nedlatende blikk og ler bak ryggen eller kanskje rett opp i fleisen til oss på det humanistiske fakultet? Jaja. Må si jeg bryr meg fint lite om den slags. Fornøyd med at jeg i allefall selv greier å se verdien i kunnskap som en nødvendigvis ikke kan sette to strek under svaret på.

Det går i spansk. Spansk i alle retninger. En egen spansk verden på universitetet i Bergen. Fonetikk, gramatikk, historie, kultur og samfunn. Alt på Español. Ikke så lett å henge med i svingene for en som har den noe fullstendige og 3 mnd lange spanskerfaringen fra gaten i Guatemala. Refleksive verb og pronomen i all verdens varianter har jeg aldri før hørt snakk om..

Så kom gårdagens kveld og jeg kjente en viss uro. Så mye skolemas. Unødvendige bekymringer. Jag. Så mye og lære. Så ploppet plutselig den grønne lille mannen opp. Den som blinker taktfast inne i en orange liten boks, nederst i pchjørnet. Henning, og Geir- gutta fra calcutta som lever livets glade dager i Brasil entret til en forandring MSN. Så da slo det meg da. Som et lyn fra krystallklar himmel. Hvor noldus er det ikke å sitte i søkkvåte og gråtunge Bergen for å lære Latin-Amerika å kjenne. Idéen var der. Den var for genial til å forkaste. 15 min etter trykket jeg "confirm ticket".

Jeg skal til Rio De Janeiro!! Pakker pensumbøkene i sekken. Samt en god posjon friskt mot og livgnist. Så drar jeg min vei for en mnd tid. Den 19 Februar.

Lenge leve impulsiviteten og muligheten til å brått forlate rammene.

HURTIGRUTEN- verdens vakreste sjøreise...

Jada dere. Selv med usle 1- EN kommentar på de siste to innleggene nekter jeg å gi opp Signe fedrelandet. Jeg har for lengst skjønt at leserene har forlatt meg, men jeg får i det minste tilfredsktilt litt skrivetrang og noe å fylle tiden med på frivakten her på MS Nordkapp. Foressten. Det der er ikke helt sant. Pausene flyr avgårde som bare det og det gjør forsåvidt de 10-12 timene på jobb også. Etter ett halvt års fravær er jeg tilbake på skuta. Her traver jeg rundt på dekk 6 hvor jeg vasker og ordener opp for tyskere og andre pansjonerte utlendinger. Fordypet i min egen verden og P1 susende over telefonradioen går tiden så fort som bare det. Om kvelden etter noen timer i solen på dekk, eventuelt framfor tvn på den den 5 m2 store lugaren bærer det opp til spisesalen. Der skal gribbene fores. Nikk og smil til franskmenn som shabber ivei i god tro om at jeg forstår, bære tallerkener med diverse delikatesser, rydde, dekke, ta bataling.. Det hele går på autopilot. I min egen verden her å. Fra Bergen til Kirkenes. Kirkenes- Bergen-Bergen-Kir...Om og om igjen. I 22 dager. Det er sommerjobben min. Jeg syntes det er helt greit og egentlig så er det ganske hyggelig å være ombord igjen. Den 7 Juli er jeg på ny landkrabbe. Da skal jeg ha ferie og nyte livet. Jeg blir veldig glad om solen skinner da. Hva skal dere i sommerferien? Fortell om deres ferieplaner her på ”Signe fedrelandet”.

God sommer! :)

Hei igjen bloggfolk! (Om det enda finnes noen igjen av dere..?)

Etter over en måned finner jeg det på tide å oppdatere min gamle venn, bloggen. Siden sist har jeg kommet meg trygt tilbake i Norge og helt hjem til det lange røde huset på min kjære Engeløya. Her hjemme har jeg oppdaget at bloggen er steinalder og facebook er kult. Med i tiden som jeg er, har jeg selvfølgelig kastet meg på bølgen denne gangen også og latt hysteriet gå ut over "Signe fedrelandet". Jeg beklager den og skal prøve å holde koken her inne i tiden framover..
Overgangen fra Guatemala var ikke rent liten og det tok sin tid før de Norske rutinene var tilbake. Dopapir som kastes rett ned i doen uten å tett det velutviklede kloakksystemet, ikke ordentlige penger bare små plastkort som trekkes i ett sett, tastatur som en ikke trenger skrive ae,oe,aa på, mobiltelefoner som ringer på ett hvert offentlig sted og som en er nødt til å gå med til enhver anledning for å henge med i samfunnet(har kjøpt meg ny og nå tilgjenngelig igjen), ingen picuper eller fullstappende skranglende busser.. Hvor er skopusserne? Selgerne som løper etter deg i håp om å få solgt noe? Tiggerne? De fremmede som kommer bortom for å slå av en prat? I velstående Norge driver en visst ikke med slikt. For all del. Det er utrolig deilig å være tilbake. Trygt og hjemmekjært. Fint å kjenne tilhørigheten og stedet hvor røtterne tross alt finner sted. Men det føles også merkelig.. Hvordan kan det ha seg at verden kan være så total forskellig..

Kan si jeg sitter igjen som et rikere menneske. Ikke i form av tykkere lommebok akkurat, men på alle andre måter. Horisont og perspektiv er kanskje en klisjé men alikevel en riktig beskrivelse av hva mitt opphold ui Guatemala har gitt meg. Hjemme i Norge blir alt jeg har opplevd fort veldig fjærnt. Nesten litt ekkelt egentlig hvor langt borte og uvirkelig alt plutselig virker og det er vanskelig å beskrive for andre mine siste tre måneder. Ord strekker liksom ikke helt til mot alle smakene, luktene og fargene som hører med. Er bare en ting å si. Guatemala og Latin-Amerika må oppleves!

MARAS

Dagen foer vi dro besoekte vi igjen APREDEs casa joven, organissasjonen som jobber for aa hjelpe MARAS ut av den vanskelige og farlige hverdagen i kriminelle gjengmiljoe. Les dette...Slikt gjoer intrykk. http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/04/26/498931.html