Signe Fedrelandet

2011-02-16T13:37:00.000-08:00

Jambo!

Moli bwandi? Bwino?

Det er de tre ordene ovenfor jeg har lært meg på nyandja, ett av de 73 stammespråkene de har her nede i Zambia. Det er jammen meg ikke lett å lære seg. Spesielt ikke når alle snakker engelsk. Men det første ordet er swahilisk. Og det snakket de på Zanzibar hvor jeg og Rahema (Ragnhilds nye svahilske navn) var å ferierte i fjorten dager. Du og du som vi koste oss i bølgene, med hakonamatata-folk og spennende sanseinntrykk. Den der afrika-tidsregningen passer utmerket for to sæmpeiser som meg og Haugdal. Zanzibar kan oppsummeres sånn: Late dager, fine folk, nye bekjentskap, korrupte politimenn, burka, rasta, lurifakser og afrikatrommer.

For å gi et bilde på hvordan africa-time fungerer vil jeg trekke fram et eksempel fra da jeg og Nelly (Ragnhilds zambiske navn, litt usympatiskt ovenfor verdenssamfunnet av foreldrene hennes å gi henne et navn med en så vanskelig uttalelse. Jeg takker mor og far for mellomnavnet mitt, Marie). Da vi skulle ta bussen fra Dar es-salaam til Zambia som gikk fra stasjonen klokka 06 om morgen forsov vi oss. Fort gjort. Men for oss var det krise, i og med at et alvorlig læreroppdrag ventet oss i nabolandet lengre sør. Så fortvilet og så oppskakket som det er mulig at vi to blir stresset vi oss nedover hostelltrappene. Der sto hele hostellmannskapet opplinet. Hakuna matata, no worries, sa de. Men bussen hadde jo dratt, klokka var over 6. Men da vi svette og nervøse ankom stasjonen sto bussen der og sjåføren så ikke det minste klar ut for avmars. Vi rakk den. Kjempebra. Vi ble plasser under en høytaler som spilte gospel og afrikapop med maximalt volum i 40 timer. Hvitt brød. Nugatti. Fulle blærer. Slitne tromhinner. Vinter i Madrid. Noen kjenner mitt navn (emosjonelle tilstander) Men ganske godt humør.

Nok om det. Nå er jeg jo i Zambia. Her er jeg lærer på Nalituve basic school. Når jeg kommer inn i klasserommet spretter elevene opp og sier dette i kor: «good morning teacher Maria, howe are you?.» Da svarer jeg: Good morning pupils, i am fine and howe are you?» «Fine» «Please sit down». En kan bli høy på seg selv av mindre. Men idag prøvde jeg og kollega Guro og Nelly (Ræggis) å løse opp stemningen med en sangh (dirridirridamdam, i kano). Det funket fint. Folket her er åpen og hjertelig. Smilende og varme (som været her). Høflige og lattermilde.

Å være lærer, uten at elevene har bøker, stiller krav av en helt annen kaliber til meg som lærer. En får virkelig trent seg på formidlingsteknikk og det er ikke alltid like enkelt.

Stephanie, rektor på skolen, er veldig fornøyd med oss. Ikke fordi hun vet at vi er flinke til å undervise, men fordi vi kler oss anstendig. Det er viktig. Jeg syntes det var et sjarmerende komplement å få. Ellers så er Stephanie veldig redd for at vi skal bli overarbeidet, så hun nekter oss å være på skolen lengre enn 12. Da er det tid for «resting and enjoying Zambia», som hun sier. Så overarbeidet, det blir vi ikke.

Stress? Det er et fremmedord på dette kontinentet. I hvertfall ut fra det jeg har erfart så langt. Når timen har startet for 15 minutter siden sitter lærerne enda med kaffekoppen i handa og prater om livets gang. Tid er relativt, men på en eller annen måte så har folk her en felles forståelse i forhold til å organisere ting og tang. De forholder seg ikke til klokka, men noe annet som jeg ikke har fått helt greie på enda.

Dans og musikk. De er helt rå. De lar det stå til, synger av hjertens lyst, full guffe, alltid! Og tiltross for at store deler av folkene her i Livinstone er nok så konservativt kristne så utøver de freidige og løssluppene dansemoves som kan minne om en slags parringsdans. Fasinerende! Jeg tror de har et par ledd som vi «mzongoz» (hvite menn) ikke har.

Noen av oss, lærerstudenter, er mer sporty en gjennomsnittet. De jogger hver dag. Noen ganger blir flere enn bare de som er kjempesporty med. Da føler en seg som et rart dyr, der folk heier og ler og studerer det rare fenomenet med å springe langs veiene, tilsynelatende uten mål og mening.

Forrige helg var vi på Safari i Botswana. Der så vi 100 000 elefnter og alle de andre artige dyrene i Afrika. Løvene brølte i det fjerne da vi sov i teltene våre, men vi var ikke redde. For mr. White som han het (en ikkehvit mann fra Botswana) passet godt på oss der ute i bushen. På kvelden koste lærerne seg kan dere tro, med allsang og historier, til langt ut på natt. Folkehøyskole fra 70-tallet. Typpisk.

Jollyboys er hostellet vi bor på. Her er det litt for mange skandinavere som stikker innom, så det føles litt undelig. Skandinavia i «real africa» som Zambia har som slagord. Men tar en turen litt utenfor Livingsotne sentrum, så er det fort andre tilstander. Ei helg var vi på tur med Siljes (fra Bodø) kjæreste, Zig zag, og hans venner ut i «ghettoen». Der besøkte vi ei søt bestemor som bodde i ei leirhytte. Kontraster.

Konklusjon: Jeg har det godt i Zambia, Gruer meg til å komme tilbake klokketid og skoleoppgaver. Og til å ta valg ang neste år. Jeje. Hakuna matata.

Men altså: Jeg savner dere, mine kjære venner og familie. Gleder meg VELDIG til å leke med Lotta, det nye familiemedlemmet. Og Ola. Hvor stor har de blitt? Oppdater!!!

Hva skjer hjemme? Jeg har ikke sett på en eneste nettavis, nesten. Fortell meg noen jucy news fra fedrelandet! Sladder mottas med takk.

På gjensyn!

Badaj!

2008-03-03T03:11:00.000-08:00

Rumperisting i Rio

Svette kropper som glinser i mørket. Rumper som rister i takt med musikken. Fortere og fortere og fortere. Selv om sambaen og karnevalet er over for flere uker siden er stemningen i taket. Det er funkparty i en av Rio De Janeiro fattige strøk.

Latino-inspirerte haouslåter strømmer ut i rommet. "Creeeeeeeeeeo. Creeeeeeeeeo". Det er tid for Rios for tiden mest populære funk-låt. Refrenget består av et eneste ord- Créo. Eller "knulling",direkte oversatt til godt norsk. Dette er akkurat hva de danseglade menneskene rundt meg antyder med sin dans. Med høy sexapell bøyer deg seg ned i knærne, sette rompa ut og presser puppene fram mens de med taktfate bevegelser følger opp låtens glade budskap. Creeeeeeeeeeo, creeeeeeeeeeeeeo, creo,creo,creo,creo,creo-o-o-o-o--o-o-o-o,creooooooooooooooo. De pulserende bevegelsene til de lettkledde funkdanserne går i likhet med låtens rytme stadig kjappere og mot slutten av refrenget rister de brasilianske rumpeballene i en så voldsom fart at tempoet nermest kan minne om en godt trimmet trykkluftsborr. Det høres kanskje vulgært ut for en reservert nordmann som minst må hive innpå tre,fire halvlitere før en stiv og klumsete tør å våge seg ut på dansegulvet. Vulgæritet er ikke riktig betegnelse. Dette er kunst. Danseglede og vakker prestasjon i en fargerik og brennheit kultur.

2008-02-14T08:34:00.000-08:00

Bloggoppdateringsfantomen Stendal

Har oppdaget at jeg synes blogg er langt mere spennende en facebook. Jeg vil derfor markere det med en hyppig oppdatering tiltross for innlegget i overigår (eller heter det forigår? Rare ord. Tror egentlig ingen er rett. Menmen, vi snakker blogg).

Siden sist. Jeg tenker fortsatt å begynne på tredje versjon av eksamensoppgaven "den natulige samen", narrative konstruksjoner av "de andre" i norsk tradisjon. Makan til lang tittel. Nope. Har ikke kommet i gang, enda. Tørk av deg det gliset der. Det jeg HAR gjort er å lese mye rundt evnet, spekulert og ja..Det var egntlig alt ift den oppgaven. I tilegg har jeg tenkt mye på om jeg skal bli journalist, lærer eller arbeidsløs sosialantropolog. Hva tror dere?

Bergen er strålende for tiden. Sol hver en dag og kvitrende småfugler. Koser meg stort i vestlands hovedstad.

Nå kom jeg på en sak: Det er jo selveste kjærleiksdagen idag! Kjenner jeg blir litt pinlig berørt av dette amerikaniserte klissjklassjet. Får være grenser for hva en skal stjle fra storebror i vest. Men jaja. Nå virker jeg hard og bitter. Og DET er jeg da på ingen måte. Når alt kommer til alt er det vel ikke det verste tyveriet gjennom tidene, valentines day. Holder meg allikvel unna rosa plysjbamser og hjerteformede iloveyouer. Blir FOR flaut...

Hmm. Har ikke så mye vettugt å skrive merker jeg. Avslutter derfor her.

In the name of love, goodbye. <3

2008-02-12T03:59:00.001-08:00

Hilsen fra lesesalen..

Så her sitter jeg da. Så langt opp det er mulig å komme seg opp i HF-bibilotekets boktårn. Her er det kun plass til to andre mennesker, så jeg slipper å bli distrahert av alle de spennende palastinaskjerf-kledde dreads-studentene som er så fristende å beskue, istede for å gjøre det som er etter planen.

Planen var egentlig å skrive siste rest av eksamensoppgaven i akademisk skriving. Allverdens analyser av "den naturlige samen" narrative konstruksjoner av "de andre" i norsk tradisjon. Høres liksom så fint ut når en sier det sånn. Narrative konstruksjoner. De er virkelig glad i å brilliere med småpompøse fremmedord, disse akademikerne. MAN! Kall en spade for en spade liksom. Det verste er at når en til stadighet leser dette språket sniker det seg inn i mitt daglige vokabular. Syntes tanken er skremmende. Håper ikke jeg ender opp som en arrogant akademiker.. Da må i tilefelle noen skyndte seg å dra meg ned på bakken igjen.

Men så ender jeg altså opp, tiltross for at jeg omtrent sitter mutters alene uten forstyrrende palestinaskjerf her oppe i boktårnet, med å finne veien til den nylig gjenopprettede bloggen, istede for å skrive analyser på eksamensoppgaven. Makan. Er det ikke bloggen, så er det facebook. Er det ikke facebook, så er det hotmail. Er det ikke hotmail så er det foto.no (skjekk ut min profil, om dere er keen) er det ikke foto.no så er det nettavisene. Er det ikke nettavisene så er det søren meg den blåmetalliske jentemobilen.

Jeg er en slave. Er så mange forstyrrende momenter ute å går. Så mange faktorer som lurer en bort fra å holde fokus. Så mange innputt å forholde seg til hele veien. Og alt ligger der og venter på at du skal absorbere det. Med et tasteklikk så er du oppdater på dagens nyhetsbilde. De dukker opp. Enten du vil eller ikke. Allerede på startssiden er de der. Nyhetsskandalene. Britney er stadig like sinnsforvirret (Er det foressten så rart med det evige slepet av presse-helvete, spør jeg meg. Jeg ville klikket vinkel for lengst. Jeg og Britney), I Kenya dreper de hverandre som fluer, Clinton beskylder Omama for snuskete sammarbeid med atomkraftselvskap, ordfører rammet av terra-skandaler nekter å gi opp og prinsesse Victoria erkjenner at hun sliter med å huske ansikter. VG kommer i den sammenheng fram til den konklusjonen om at hun lider av dysleksi. Makan. Jeg husker ikke navn. Hva er da MIN diagnose i fht VG, mon tro?

Nyhetene er en ting. Det er tross alt hva en kan betegne som viktige innputt. Det er den generelle informasjonsstrømmen og tilgjengeligheten som gjør en rastløs og ufokusert. Blir så mye informasjon å forholde seg til at en nermest får besluttningsangst. Så evig stort utvalg av tilbud og tusenvis av valgmuligheter. Kjenner at jeg er glad for at jeg var 12 år for ti år siden og ikke hadde internett hjemme..

Nei. Nå klapper jeg igjen Lasse lap-top og leser om samene som "de andre"(som kun er en narrativ konstruksjon i vår norske tradisjon, u knowe..). Om en uke drar jeg til latin Amerika. Tilbake til mañana,mañana-land hvor det ikke er så viktig å få med seg Britneys skillsmisser og Vistorias ordblindhet. Først må jeg ro i havn to,tre obligatoriske innleveringer. Leveres selvsagt kjapt og greit over cyberspace, uten å måtte gå tungvinte omveier med menneskelige møter mellom lærer og elev. For en rar verden vi utvikler..

2008-01-22T10:27:00.000-08:00

Hei bloggen! Gamle ørn- hva skjer?

Nesten som jeg hadde glemt deg. Men nå blåser jeg støvet av "signe fedrelandet" og trøkker til med en liten snutt.

Et nytt semester i vestlands hovedstad er igang. Ganske godt i gang egentlig. Etter Platon og resten av goddutta fra exphil + samt en haug med vitenskapelige og samfunnrelaterte metoder og teorier har jeg endelig kommet i gang med the real shitt- Latin-Amerikastudier. Real og real, tenker du kanskje, bloggen? Er du en av de som slenger sarkastiske og nedlatende blikk og ler bak ryggen eller kanskje rett opp i fleisen til oss på det humanistiske fakultet? Jaja. Må si jeg bryr meg fint lite om den slags. Fornøyd med at jeg i allefall selv greier å se verdien i kunnskap som en nødvendigvis ikke kan sette to strek under svaret på.

Det går i spansk. Spansk i alle retninger. En egen spansk verden på universitetet i Bergen. Fonetikk, gramatikk, historie, kultur og samfunn. Alt på Español. Ikke så lett å henge med i svingene for en som har den noe fullstendige og 3 mnd lange spanskerfaringen fra gaten i Guatemala. Refleksive verb og pronomen i all verdens varianter har jeg aldri før hørt snakk om..

Så kom gårdagens kveld og jeg kjente en viss uro. Så mye skolemas. Unødvendige bekymringer. Jag. Så mye og lære. Så ploppet plutselig den grønne lille mannen opp. Den som blinker taktfast inne i en orange liten boks, nederst i pchjørnet. Henning, og Geir- gutta fra calcutta som lever livets glade dager i Brasil entret til en forandring MSN. Så da slo det meg da. Som et lyn fra krystallklar himmel. Hvor noldus er det ikke å sitte i søkkvåte og gråtunge Bergen for å lære Latin-Amerika å kjenne. Idéen var der. Den var for genial til å forkaste. 15 min etter trykket jeg "confirm ticket".

Jeg skal til Rio De Janeiro!! Pakker pensumbøkene i sekken. Samt en god posjon friskt mot og livgnist. Så drar jeg min vei for en mnd tid. Den 19 Februar.

Lenge leve impulsiviteten og muligheten til å brått forlate rammene.

2007-06-21T07:32:00.000-07:00

HURTIGRUTEN- verdens vakreste sjøreise...

Jada dere. Selv med usle 1- EN kommentar på de siste to innleggene nekter jeg å gi opp Signe fedrelandet. Jeg har for lengst skjønt at leserene har forlatt meg, men jeg får i det minste tilfredsktilt litt skrivetrang og noe å fylle tiden med på frivakten her på MS Nordkapp. Foressten. Det der er ikke helt sant. Pausene flyr avgårde som bare det og det gjør forsåvidt de 10-12 timene på jobb også. Etter ett halvt års fravær er jeg tilbake på skuta. Her traver jeg rundt på dekk 6 hvor jeg vasker og ordener opp for tyskere og andre pansjonerte utlendinger. Fordypet i min egen verden og P1 susende over telefonradioen går tiden så fort som bare det. Om kvelden etter noen timer i solen på dekk, eventuelt framfor tvn på den den 5 m2 store lugaren bærer det opp til spisesalen. Der skal gribbene fores. Nikk og smil til franskmenn som shabber ivei i god tro om at jeg forstår, bære tallerkener med diverse delikatesser, rydde, dekke, ta bataling.. Det hele går på autopilot. I min egen verden her å. Fra Bergen til Kirkenes. Kirkenes- Bergen-Bergen-Kir...Om og om igjen. I 22 dager. Det er sommerjobben min. Jeg syntes det er helt greit og egentlig så er det ganske hyggelig å være ombord igjen. Den 7 Juli er jeg på ny landkrabbe. Da skal jeg ha ferie og nyte livet. Jeg blir veldig glad om solen skinner da. Hva skal dere i sommerferien? Fortell om deres ferieplaner her på ”Signe fedrelandet”.

God sommer! :)

2007-06-03T11:33:00.000-07:00

Hei igjen bloggfolk! (Om det enda finnes noen igjen av dere..?)

Etter over en måned finner jeg det på tide å oppdatere min gamle venn, bloggen. Siden sist har jeg kommet meg trygt tilbake i Norge og helt hjem til det lange røde huset på min kjære Engeløya. Her hjemme har jeg oppdaget at bloggen er steinalder og facebook er kult. Med i tiden som jeg er, har jeg selvfølgelig kastet meg på bølgen denne gangen også og latt hysteriet gå ut over "Signe fedrelandet". Jeg beklager den og skal prøve å holde koken her inne i tiden framover..
Overgangen fra Guatemala var ikke rent liten og det tok sin tid før de Norske rutinene var tilbake. Dopapir som kastes rett ned i doen uten å tett det velutviklede kloakksystemet, ikke ordentlige penger bare små plastkort som trekkes i ett sett, tastatur som en ikke trenger skrive ae,oe,aa på, mobiltelefoner som ringer på ett hvert offentlig sted og som en er nødt til å gå med til enhver anledning for å henge med i samfunnet(har kjøpt meg ny og nå tilgjenngelig igjen), ingen picuper eller fullstappende skranglende busser.. Hvor er skopusserne? Selgerne som løper etter deg i håp om å få solgt noe? Tiggerne? De fremmede som kommer bortom for å slå av en prat? I velstående Norge driver en visst ikke med slikt. For all del. Det er utrolig deilig å være tilbake. Trygt og hjemmekjært. Fint å kjenne tilhørigheten og stedet hvor røtterne tross alt finner sted. Men det føles også merkelig.. Hvordan kan det ha seg at verden kan være så total forskellig..

Kan si jeg sitter igjen som et rikere menneske. Ikke i form av tykkere lommebok akkurat, men på alle andre måter. Horisont og perspektiv er kanskje en klisjé men alikevel en riktig beskrivelse av hva mitt opphold ui Guatemala har gitt meg. Hjemme i Norge blir alt jeg har opplevd fort veldig fjærnt. Nesten litt ekkelt egentlig hvor langt borte og uvirkelig alt plutselig virker og det er vanskelig å beskrive for andre mine siste tre måneder. Ord strekker liksom ikke helt til mot alle smakene, luktene og fargene som hører med. Er bare en ting å si. Guatemala og Latin-Amerika må oppleves!

2007-05-07T05:37:00.001-07:00

MARAS

Dagen foer vi dro besoekte vi igjen APREDEs casa joven, organissasjonen som jobber for aa hjelpe MARAS ut av den vanskelige og farlige hverdagen i kriminelle gjengmiljoe. Les dette...Slikt gjoer intrykk. http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/04/26/498931.html

2007-04-30T08:31:00.000-07:00

Slutten av Signe i Guatemala naermer seg..

Jeg kommer til aa savne...

-Chikenbusser
AA betale 5 NOK for en to timers lang tur
At pastorer og selgere presser seg gjennom den stappede bussen for aa forkynne eller paa en maate med stor innlevelse proeve aa selge oeyendraaper som baade hjelper mot kreft, soppinfeksjon og depresjon. Helt utrolig hvor effektivt dette naturproduktet er. Ogsaa bare til 10 smaa quetzales da gitt!
Chiceknbuss-menn som roper ut hvor de skal(Xela-xela-xelaaaaaaaa!!) forsaa aa grabbe sekken din og vips saa er han opp paa taket for aa feste sekken din mens bussen allerede er i full gang med raakjoeringen. Etter noen sekunder har han krabbet ned fra taket og inn vinduet for aa presse seg gjennom individene paa bussen for aa faa betaling.
Damer som kommer med store kurver paa hodet stappet med forfriskende drikker tilsalgs

At priser er til aa for aa prutes...

At tider er ett abstrakt begrep og om du er en halvtime forsent til en avtale saa er det absolutt ingen grunn til bekymring for det er garantert noen andre som er enda senere enn deg...

Fincabarn som roper "Sindy Maria, Sindy Maria! Quiero jugar! ¡(lek med oss)

Fincapappaens latterkramper..

Gresshopper som synger nattasang..

Aa gaa besjerk paa banantraer med machete..

At ukjente mennesker kommer aa setter seg ved siden av deg for aa slaa ann en prat..

Aa bare ha en sekk aa forholde seg til og kan flytte naar som helst..

Aa handle paa fargerike markeder hvor en finner absolutt ALT

Aa henge i en hyggelig park med ei god bok eller musikk i oerene

Aa sloeve i hengekoeya sammen med en av fincavalpene eller boka

Solen som stor og roed gaar ned over den tropiske regnskogen mens sikadene synger for full hals..

Aa stikke ut med far for aa hente ferske frukter rett fra traerne. mango, bananer, papaya, kokos, ananas...

Jeg kommer ikke til aa savne...

Aa aldri vaere en av mengden og bli lagt merke til hvor enn man er

At sleksete menn med for mye brylkrem i haaret og en puslete bart roper, kisser og lager kysselyder etter meg paa gaten...

At selgere alltid proever aa lure meg fordi haaret ikke er svart og hudfargen lys

At folk spoer hva tingene mine koster og jeg maa svare ca 1/5 av den egentlige pris. Elisaheths svigersoesters goretexsko koster frks ca 30 NOK, lommelykten 8 og mobiltelefonen ca 50. Avogtil er loegn bedre enn sannhet.

At kakkalakkene noen ganger syntes det er kult aa krype under myggnettingen min..

Diverse kropslige dufter paa busser, markeder og busstasjoner

At menn tisser opp etter veggene paa hvert et hjoerne

Dageslange gangsperrer etter aa sittet i to timer med en og en halv rompeball utenfor bussetet mens en febrilsk har klamret seg fast til jernstangen foran setet, for ikke aa falle av under den ville bussturen som mest minner om tundercoster uten setebelter..(Merker jeg kommer til aa savne det litt aa)

Rotten, raa kjoettlukt i trange markeder

Maaltider med bare tortillas og boenner i to uker i strekk..

Men de gode minnene veier saa absolutt tyngst. jTanken paa at beveger meg stadig naermere Guatemala City og flyplassen gjoer meg helt sentimental. Ja, jeg har virkelig blitt glad i dette landet. Kan trygt si at bare paa 3 maaneder har det blitt en del av meg og det vil bli hoeyt savnet. akkurat naa befinner jeg meg i Antigua. Det er ferie. I morgen drar jeg til Monterico-stillehavskysten. Der blir det sol, glede og febrilsk suge til seg den siste brunfargen. Foler jeg maa advare. Brunfargen min er virkelig ingenting aa skryte av. Blir bare ikke brun i dette landet. Utrolig bittert, men sant.

Ellers har jeg mistet/faatt frastjelt mobiltelefonen, saa mulig jeg blir noe vanskelig aa faa tak i ogsaa etter jeg kommer tilbake til Norge. Kanskje like greit aa faa litt myk overgang fra uavhengighetens land.

Selv om det er trist aa skal dra gleder jeg meg ogsaa. Konfirmasjon til min kjaere lillesoester, gode venner, kjoettkaker og grovbroed, kjente og kajere omgivelser..Ja det skal bli deilig= men rart...

2007-04-27T09:10:00.000-07:00

Adios Guate city...

Vilde og Guate

Anja sofie og en jente fra skolen paa "el terminal". Et proskjekt finansiert av Redd Barna Norge
Market paa "El terminal" i Guate

Chickenbussmann

Barn fra APREDE, en organissasjon som jobber for aa faa barn av MARAS (kriminelle bander i Latin Amerika) ut av belastede miljoer

romhygge paa hotel spring...
Adios enscuela popular de kabawil...

herlige og engasjerte ungdommer med stor tro paa aa forandre framtiden til det bedre

Teatersport. Tema: undertrykkelse

Alfredo og Donald

Adios finca la bendision...

nyklekkede nurk

far sliper maskjeten

fincabarn faar aldri nok av norske brigadister...

hysterisk morsomt med musikk i oerene...

jeg ogn far

klar for bananinnhoesting

Signe i mayadrakt med familien

men hva i alle dager gjoer kalle kakkelakk paa bhn min???

Jeg og Ingrid baerer bananer...

Naken natur. (ps: dette er IKKE meg)

Jane in tha jungle

Matpause

Paa jobb

Yoga i Pocahontaslandskap

Mor vever

Far og kyllingen

2007-04-26T13:40:00.000-07:00

Brigadeliv

Oereproppene dras ut. Braatt kommer lydene. Mor som klapper tortillas, naboungene som leker, far som hogger ved og nabogutten som hoerer paa spanske summerhits fra 1998. Soevnig kryper jeg ut fra myggnettingen, setter meg opp paa plankesengen og putter foettene i sandalene som staar paa jordgulvet og gaar for aa helle ei boette kaldt vann over kroppen. En ny dag paa finca la bendicion er begynt.

Sammarbeidsorganissasjon Som reaksojon paa den urettferdige og skjeve jordsfordelingen i Guatemala etter borgerkrigen ble Cordinadora Campesino de Kab¨awil opprettet. Dette ble organissasjonen som skulle ta for seg de fattige jordloese smaaboendene og hadde som maal aa hjelpe dem til aa faa en mer stabil framtid. Utgangspunktet tok de i urbefolkningen- mayaene som er en gruppe som har lidd under grov deskrimintering og urettferdig behandling helt fra kolonitiden. Dette tiltross for at disse utgjoer stoersteparten av landets befolkning.
Tretten aar senere reiser tolv ungdommer fra hele norges land for aa delta som solidaritetsbrigadister i regi av sammarbeidsproskjektet mellom Sund folkehoeyskole i Nord-Troenderlag og smaabondeorganissasjonen Kab¨awil fra Guatemalas hoeyland.

Utvikling Ved hjelp av Kab¨awil har naa seks forskjellige fattige bygdesammfunn faatt laan til aa kjoepe sin egen jord og dermed muligheten til aa kjempe seg ut av fattigdommen. Langt inn i regnskogen, fjaernt fra alt som minner om urbant byliv ligger ett av disse bygdesammfunnene, eller finca som det kalles her i Guatemala. I dette vesle bygdesamfunnet bor det 76 familier og sammen driver de finca la bendicion- velsignelsens gaardsbruk. Akkurat her har jeg tilbragt seks uker av mitt tre maaneders lange opphold i Guatemala.

Fincaliv Paa fincaen har vi som brigadister bodd hoss hver vaar familie. Med dem har vi deltatt i arbeidet paa bruket-baert bananer, hoestet kaffe, lekt med barna og ryddet skog med maskjete. Ellers har vi paa best mulig maate proevd aa gli inn i det vanlige liv paa fincaen. I loepet av seks uker med en saa total annen livstil enn hva en er vant med fra Norge oppstaar det selvfoelgelig ett og annet problem. Magen knyter seg etter to uker med bare tortillas og boenner, kakkelakkene har slaat seg til ro i soveposen eller en teller 84 myggstikk paa venstre laar. Da hender det at tankene flyr tilbake til nord, der hjemme i komfaarens land. Men naar jeg vaakner om morgene er jeg allikevel glad for aa befinne meg akkurat hvor jeg er. I en plankesenk under en myggnetting omgitt av mennesker som har mye aa laere meg.

Variasjon Aa vaere solidaritetsbrigadist innebaerer ikke bare aa leve og jobbe sammen med smaaboender i et bygdesammfunn paa Guatemalas landsbygd. I mellom fincaperiodene paa to uker i gangen har vi brigadister hatt samilinger i Guatemala city som er hovedstaden og i Quetzaltenango, landets nest storste by som ligger i hoeylandet. Her har vi haatt muligheten til aa jobbe med selvalgt tema, faatt spanskundervisning, debrifing, deltatt paa mayasermoni, moeter med styret i Kab¨awil og besoekt diverse andre organissasjoner og proskjekter. I tilegg har vi i grupper paa fire og fire tilbringt en uke hver paa latin amerikas foerste og eneste folkehoeyskole. Dette er en skole kab¨awil har startet og er et utmerket alternativ til den offentlige skolen som kritiseres blandt annet for aa gi feil undervisning i landets historie.

Slutten paa tiden som brigadist i Guatemala naermer seg. Opplevelsene har vaert mange og inntrykkene sterke. Det kjennes vedmodig og tenke paa at et helt atlanterhav skal skille meg fra folket jeg paa saa kort tid har knyttet slike sterke baand til. Alikevel er foelelsen god. Om livet bak boekene paa ett eller annet norsk universitet blir for stusselig fins det alltid en familie i ett lite bygdesamfunn i Guatemala som gledelig tar i mot besoek og som alltids har en ledig plankeseng aa by paa.

2007-04-10T17:04:00.000-07:00

Under the surface

Ja folkens. Da er den nye verdenen under vannflaten erobret og dykkelappen i boks. Har tilbrakt en uke paa Utila, en smellvakker oey midt i karibien(Honduras). Godt selskap, pisslunka vann, yrende og fargerikt liv paa havets bunn, deilig atmosfaere og herlige mennesker gjorde turen utmerket. Dykking var virkelig en opplevelse og jeg fikk absolutt mersmak. Foer tredje oevelsesdykket skjedde noe yderst actionfullt. Vi sitter fredelig i dykkebaaten da plutselig kapteinen roper: whaleshark,whaleshark! Gogogogo! Paa med snorkel og dykkemaske og ut i det turkise badekartempererte vannet. Hvor? Hvor er den, tenker jeg febrilsk der jeg svoemmer som en helt. Og plutselig. Der, rett under lilletaaa svoemmer monstret av en hval. 18 meter kan de bli disse hvalhaiene. Vaar hval var nok litt mindre men akk saa diger likevel. Hadde Vigdis hval villet kunne hun spist meg lett som jeg spiser erta paa tallerkenen og om hun hadde sluppet en fis hadde nok hvert et bein i min kropp brukket sammen. Heldigvis gjorde hun det ikke. Kick, sier jeg bare. Ellers var det fullt av andre spennende ting aa betrakte der nede paa dypet. Jeg og Dory fra finding nemo ble skikkelig godkompiser og sammen vimset vi rundt blandt koraller, morsomme individer og kritthvit sandbunn. Utenom dykkingen ble det egentlig ikke saa veldig mye tid. Vi fikk bo paa stedet hvor dykkeskolen var-gratis. Helt herlig og sosialt med pils(baere litt), hengekoeyekos og sosialt samvaer paa docken hver en kveld. Ja ferien var deilig og gjorde susen. Naa er jeg i Guatemala City-den store skumle hovedstaden. Litt av en overgang fra ferie og chill til storby saa det synger. Guatemala er svaer, graa og mangfoldig. Litt strssende naa paa begynnelsen, men byen skal visst ha mye aa by paa saa dette blir spennende.

En ting til. Paa vei hjem fikk vi problemer paa grensen. Viste seg at vi manglet ett eller annet stempel (som mest sansynligvis bare er bullshit). Drittkjerringa bak skranken forlangte passene vaare foer saa og kreve 550 Quetzal(nesten det samme i kroner-en hel formue her). Irritert, forbannet og oppgitt betalte foerst oslotuppene etter og blitt overbevisst av den strenge damen. Bak oss hang en liten kar som kunne engelsk. "work with mee, and Ill work with you guys". Irriterende skapning, tenkte vi og jeg gjorde meg klar for aa bla opp gryna jeg aa. Kjempe surt, men tenkte at lov er lov og uniformkledde mennesker er best aa hoere paa. Etterhvert begynte Bjornar og hoere paa karen med caps og hockeysveis. I mellomtiden begynte bussen og kjoere og jeg maatte beine etter. Greide tilslutt aa overbevise sjaafoeren om aa vente. Naar jeg kommer tilbake-anpusten og opphetet begynner ting aa virke veldig suspekt og jeg stoler ikke paa dama ett sekund. Mannen med hocky sier: Si at du ikke har penger! Jeg og Bjornar prover oss paa den. Filledama nekter bastant. "Tengo nada mas!"Gjentar jeg gang paa gang. (Har ikke mere). Bussen begynner paa ny aa kjoere og dama gir seg plutselig. Vi innser at vi er blitt lurt saa til de grader. Dama i uniform er skurk og mannen- den lille karen helt. Sinte, oppgitt og 1500 Quetzales fattigere takker vi mannen, sender dama et surt blikk og beiner etter bussen. Foerste moete med korrupsjonen. Akk saa bittert moete aa.
Bente-beachbabe Vilde og jeg paa baaten til Utila Vilde holder seg til snorklen mens vi andre dykker"Alt ok" det betyr dette tegnet jeg saa korrekt demostrer... Baklengs ut i vannet- ekte James Bond-stil Vilde og karibienDet er hvalhaien sin detBjoernar- sexy in suit Her laa vi sammen med resten av dykkerne Dykkeidyll
Ellers: god paaske!
Kyllingen Kjus fra finca bendicion. Sweet.

ps: skjekk ogsaa Vildes blogg.

2007-03-18T17:15:00.000-07:00

Vaar kjaere lille Oslo-steaker (sorry Bounty, men du legger opp til det selv..) Aktive vulkaner

at the top

den sporty norskegjengen-hanne,Bente, Anja Sofie, meg og Kristin

soveposekos

Signe naar nye hoeyder

....Og ikke hvilken som helst hoeyde skal jeg si dere. Tajumulco, mellomamerikas hoeyeste fjell er besteget! Smaasvimmel, kvalm, kald men akk saa fornoeyd satt jeg i tynn luft 4225 meter over havet og betraktet soloppgangen fra soveposen. Er bare en ting aa si-mektig!

ps:skjekk ogsaa Anja Sofies blogg. Flere bilder

2007-03-13T11:33:00.000-07:00

Mor og far

Jeg og mor paa jobb

Ingrid med Stephani paa ryggen. Paa vei til Patalul for aa feire kvinnenes dag.

Ved elven

Moerket senker seg paa finca bendicion

Signe in tha jungle

Mor ved gruva

Tur i fjellene

Mayasermoni

spraakskolekos

2007-03-13T10:18:00.001-07:00

Livet paa Bendicion-velsignelsens finca

I gaar faannt jeg ut at naa var tiden inne for en dyptgaaende situasjonsrapport. Slik gikk det til at jeg brukte all min energi paa aa skildre min hverdag i Guatemasa med velvalgte ord. I to timer satt jeg der og skrev fellesmail for foerste gang i mitt liv- ja for i utgangspunktet er jeg motstander av slike upersonlige og lettvinte loesninger. Fant alikevel ut at det ble det beste alternativet. Poenget er i allefall: mailen som jeg var saa fornoeyd med- min velvalgte ord ble tilintetgjort. Slettet fra virkeligheten-brutalt revet bort. Med taarene pressende paa og mang et stygt ord i tankene begynte jeg paa begynnelsen, og skrev en ny- ikke fullt saa spennende og informativ mail, men dog en hilsen fra Signe marie i Guatemala. I dag har jeg mottat opptil flere tilbakemeldinger paa at blank mail fra Guatemala er ikke saerlig kult. Jeg har derfor bestemt meg for aa lytte til skjebnen og holder meg til bloggen! Saa faar jeg heller skrive personlige en til en mailer- for det er jo tross alt langt mer hyggeligere.

Altsaa. Etter to uker paa finca Bendicion er jeg tilbake i Xela- byen jeg har blitt saa glad i. Min hverdag disse to ukene har utartet seg ca slik:

05.00 Spansktecnofylte rytmer stroemmer ut fra mobiltelefonen til maria, soestren min paa 18 aar. Jeg hoerer den ikke pga oereproppene som er godt plassert inn i oeregangene. Mobilen slumrer en stund foer mor i huset, Isabell paa ca 60 aar staar opp og begynner aa lage tortillasdeig.

05.45 Maria og far har ogsaa kommet seg opp og jeg har som regel vaaknet. I noen fredfulle minutter i stillhet ligger jeg paa plankesengen under myggnettet-territoriet som bare er mitt, foer jeg drar ut oereproppen av oerene. Braatt kommer lydene-tortillasklapping, gaulende hunder, barnegraat og latter, kjeftende moedre og syummende mygg. En ny dag er begynt.

06.00 morgenrutinene er i gang. Solfator 30 paa skuldrene og nesa, mygglotion paa kroppen og kaldt, friskt vann i morgentrynet. Jeg gaar til gruva og hjelper mor og datter med tortillaklapping. etter mye latter av mine haaploese forsoek er det frokost- tortillas og kanskje litt boenner.

08.00 Etter at far har slipet masjeten min baerer det avgaarde paa jobb. Enten til kaffeskogen for aa rydde uoenskete planter, for aa barer bananer i et tau hengende fra pannen, til markede med mor ellerfor aa saa mais og andre smaa oppgaver

10.00 Klaerne er drivende vaar av svette og jeg puster og peser meg gjennom arbeidet. hver femte minnutt tar jeg en slurk av det kokte vannet with a twist of baalsmak. Varmen er utholdelig og det tar ikke lang tid for jeg og soester drar tilbake til huset for aa lage mat.

Naa hopper jeg litt fram i tid. i mellomtiden er leking med barna og hundene med en rekke spennende innsektsorter paa kroppen, sloeving med ei bok i hengekoeya, feining av jordgulvet, spasertur til elven,utflukter til byen frks i annledning kvinnedagen, pugging av spansk eller henging med de andre brigadistene

15.00 Jeg er slapp som et dovendyr og solen steker. Jeg gjoer min daglige rutine med aa gaa til kranen for aa toemme en boette kaldt vann over den svette kroppen. Det gjoer godt og jeg foler meg som et nytt menneske. Om jeg er heldig kommer nabokone Olga med noe som kan minne om saftis med frukt. ja, for nabokone Olga er skikkelig highteck med baade fryser, TV og radio. I tilegg legger hun ut om dagens sladder og forteller meg kanskje noen facts om bruket paa fincaen.

19.00 Solen er i ferd med aa gaa ned-roed og stor. Samtidig som solen gaar ned staar insektene opp. I allefall er det naa de begynner aa lage lyd. Som et herlig blandakor synger de av full hals. Med moerke og sikadekoret senker roen seg blandt folket paa fincaen. Bare en og annen hoeylytt boenn eller smaasur lovsang fra den evangelistiske kirken minner meg paa at det er andre folk pa "la bendicion". Timen som kommer sitter vi-familien paa fire(med meg) og snakker om dagen som er gaatt, proever aa laere litt av mors veveteknikker, hoerer paa at Maria forteller om Mayakultur og virkeligheten paa en finca eller ler av pappas mange spoeker. (Egentlig har han svaert daarlig humor men allikevel greier jeg aa le av hans begeistring over sin egen humor). En kveld foer jeg skulle legge meg kom far inn med ei flaske sprit og lurte paa om jeg trengte litt spirituell beskyllelse da de med bekymring hadde hoert paa at jeg hadde snakket i soevne-hver natt. Jeg takket ja, og far holdt en mini-sermoni slik at jeg ikke skulle skade meg om jeg fant paa aa gaa i soevne. En langt mere uhoeytidelig greie enn nyttaarsermoien som jeg tidligere har fortalt og veldig stas. Etterpaa laerte han meg teknikker for aa sprute ut spriten(fikk ikke lov aa bruke den dyrebare gudommeloge drikken, men oevde meg med vann). Ja for en visste aldri- kanskje han ble syk en gang og om det ikke skulle befinne seg andre tilstede maatte jeg blaase sprit paa han. Mye latter og humor.

En annen ting er at verken mor eller far snakker spansk. De har et mayaspraak som heter chalchiteco. Blir en del kommunikasjonsproblemer av det- men som regel ordner soester Maria opp og det gaar overaskende fint. Nabofamilien kan derimot kun spansk saa kommunikasjonene dem imellom bestaasr av plystring, litt sang og ord som ikke betyr noe. Mye latter uten at de skjoenner hva den ene mener. Svaert merkelig greie det der, men de er vedlig gode venner og kommer godt overens-tiltross for forskjellige spraak.

20.00 Oeyenlokkene er tunge og kroppen utmattet. jeg pusser tennene mens jeg familien min ser litt dumt paa meg.(hva er greia med aa pusse tennene naar en uansett skal sove liksom?) Sliten og fornoeyd kryper jeg under myggnettingen og rigger meg til. Her er stedet hvor en kan vaere i fred. jeg finner fram dagdoka og mimrer om dagens hendelser. Plutselig slukkes lyset og det er ikke annet aa gjoere enn aa krype i posen. "boenas noches mama, papa og Maria". Oereproppene blir plugget i og dagen stenges ute. Med stillheten kommer droemmene. Mor Randis hjemmelagde grove broed, telemarkssvinger i iskaldt uroert pudder,senkveld med thomas og harald, en myk seng med en svak duft av vaskepulver....

Naar morgendagen kommer er jeg alikvel lykkelig for aa befinne meg akkurat hvor jeg er. I et bambusskur med jordgulv, paa en plankeseng under et myggnett, blandt fargerik folk som har mye aa laerer meg.

Det ble jo nesten litt poetisk den skildringen der. Men saan gaar dagene. En fredfull og primitiv tilvarelse med nye inntrykk hver dag. Bare en gang har jeg savnet hjem. Det var da magen absolutt ikke ville samarbeide og tortillasene vokste seg ekle og smakloese i munnen. Da er det godt med mors fotoalbum med norsk natur og kjente fjes jeg er saa glad i. Syntes fincaen er svaert spennende men innroemmner at jeg var vedlig glad for aa komme tilbake til Xela med kaffe som ikke er utvannet og et tonn sukker i, en innboks med mange mailer fra familie og gode venner, det urbane liv og sivilisasjonens goder. Om en uke skal vi tilbake og det glader jeg meg til.

Ellers maa jeg si hjertelig takk for alle kommentarene og mailene. Er saa utrolig stas aa hoere fra dere og jeg skal svare saa godt jeg kan. Nyt vinterferien(er vel ca der naa?) med snoe og kulde.

-Signe marie-

2007-02-26T15:17:00.001-08:00

Renselse, fjell og dype daler!

heisann igjen kjaere venner. Her kommer nok en oppdatering fra Signe Marie, den reisende. Syntes det er saa vanskelig aa sskal fortelle om ting en opplever uten aa bli kjedelig aa oppramsende, saa velger aa plukke ut noen enkelte og konkrete highligts. Tilstandsrapport: Jeg sitter paa en internettkafé i den lille og koselige byen San Pedro. Skuldrene er roede og saare og ryggen verker. Alikevel er jeg fornoeyd- med en utmattende men god foelelse i meg. Grunnen er at jeg har tilbrakt tre dager med vandring gjennom frodig natur, over hoeye fjell, gjennom store enger, smaae landsbyer, sandete veier, kruglete elver og smale stier. Har vaert paa tur med Quetzal trekkers, turguide-gruppen som min gode nordfjordvenn André jobber for. Egentlig var det han som skulle lede turen, men desverre matte han gi etter for amoebene i magen. Veldig synd akkurat det der, men en straalende tur fikk jeg allikevel. Var en utrolig fin maate aa moete landsbyene paa samtidig som jeg fikk flotte naturopplevelser, farge paa kroppen og god trening. Turen gikk fra et liten sted utenfor xela og over fjellene til den lille landsbyen San Juan(tror det skrives saan, men skal ikke si det for sikkert da jeg har mottatt klager fra André for en rekke skrivefeil. sorry da..) som ligger ved Lago atitlan.(Guatemalas stoerste innsjoe). Der ventet bading og sloving i solen etter en toeff tur i fjellene. Gjorde svaert godt aa faa av seg tre dagers svette og stoev fra det sandete terrenge vi gikk i.

Saa her sitter jeg da. Ikke i San Juan men San Pedro, en annen by ved Lago Atitlan. Helt annen stemning enn Xela-full av bleikinger og alternative sjeler. En skikkelig "hasjihengekoeyaby" med chill stemning. Fint med litt latmannsliv ved havet for noen dager. (Slapp av folkens- med latmannsliv mener jeg IKKE at jeg ligger aa chiller i hengekoeya med en joint.Bare at i sted for skole i kalde Xela ligger jeg aa sloever bikini langs vannkanten) En annen forandring fra Xela er at det er varmt og bademuligheter. Deilig det.

Avsnitt er fint. En annen ting jeg vil fortelle om er en opplevelse jeg hadde for et par dager siden. Etter aa ha vaert paa moete med Kabawil var vi saa heldige aa faa lov aa vare med paa en mayasermonie paa et oede sted en halvtimestid utenfor Xela. Grunnen til sermonien var for aa oenske den nye guden "E"velkommen inn i det nye aaret. Ja, det var mayaenes nyttaarsaften etter deres kalender. I Mayareligionen er det fire guder som rulerer. I aar-fra og med den dagen de hadde sermoni er det da "E" som gjelder. Siden han er skogens gud fant sermonien sted i skogen. Sermonien begynte med at vi samlet inn barnaaler som vi la paa et alter. Videre pyntet de alteret svaert fint med blomster, frukt og steiner. Deretter hadde en av mennene (som viste seg aa vaere en slags prest) en kort introduksjon for oss om hvorfor de hold sermonien. Vi fikk ogsaa beskjed om at det var veldig viktig at vi gikk inn i oss selv og fant en indre ro. Deretter kunne selve sermonien begynne. Det ble lagt pinner i en runding inne i alteret, saa beynte de aa ofre. Sukker,bark,sukkertoey,skjokolade,ved,jord,sprit og parfyme. Alt dette gikk i baalet-eller til skogen Gud- "E". Ogsaa vi fikk ofre litt av sukkeret som laererinne Marthe hadde tatt med paa den betingelse at men vi knelte utenfor alteret foerst, slik at de kunne velsigne oss. Videre fulgte en hel del ritualer med boenn, symboler, tegn og mere ofring. I mens det hele paagikk loep barna rundt aa lekte og lo(ogsaa med oss). Utrolig fin stemning. Selv om det som paagikk saa ut til aa vaere svaert hoeytidleig hadde de innimellom tid til aa snakke med oss og hverandre, ta bilder og kikke paa raadyr som plutselig dukket opp(dette er visst ikke vanlig i det hele tatt, saa det var visst veldig spesiellt at det dukket opp akkurat under sermonien. Kul han derre "E"). Etter ca tre timer var ofringen over. Da var det klart for sluttfasen av sermonien. Plutselig knelte en av mennen og presten tok fram en flaske sprit. Hjelpes, tenkte vi. Men like etter han hadde tatt seg en god slurk sprutet han det ut- midt i ansiktet til den knelende mannen. Resten av munnfullen gikk til armene som den knelende mannen hadde strakt ut. Neste munnfull ble sprutet i nakken og paa ryggen. Dette var en renselse av kropp og sjel- og siste rituale av sermonien. Alle som ville fikk gjennomgaa renselse- og ikke ville jeg gaa hjem urenset. Ned jeg knelte og sprit jeg fikk-rett i fleisen. Det sved svaert mye i oeynene med det foerste, men etter en liten stund foeltes det utrolig godt.(Det luktet heller ikke fyll av meg etterpaa-mere som blomster). Saa da er jeg renset av "E"-skogens Gud aar 5123(som sagt har mayaene en annen tidsregning). En helt utrolig spesiell opplevelse og jeg foeler meg vedlig heldig som fikk vaere med paa det. Til vanlig er det visst ikke saerlig populaert at turister er med bare for atteraksjonens skyld, men siden vi var brigadister og tilknyttet kab´awil hadde de ingen betenkelighter.

Naar jeg foer tak i ledningen til kameraet skal jeg legge ut bilder. Er utrolig mange gode motiver ute aa gaar, men en maa liksom vaere litt forsiktig med hvem man tar bnilder av aa. Er ikke alltid like populaert aa dra fram kameraet.

I morgenkveld drar jeg tilbake til Xela for aa gjoere siste forberedelser foer Fincaen. Dit drar jeg paa onsdagsmorgen.

Dette ble langt. Takk for komentarer folkens. Det er alltid like hyggelig. Alikevel syntes jeg email er desidert koseligst aa faa. Har vaert lite rush i innboksen i det siste, saa skriv aa fortell. Er skikkelig spent paa livet der hjemme. (skal jo sies at jeg ikke er en reser paa mailfronten selv. Denne bloggen har mye av skylda. En kan ikke faa i pose aa sekk vet dere..Men skal skjerpe meg.).

Det var alt.

Kyss

2007-02-14T14:49:00.000-08:00

Gjengen bakpaa picupen

Soergelig nok ruler Coca cola gata, ogsaa i Guatemala. Mannen som sitter paa bilen baerer paa et stort gevaer, noe som er skremmende vanlig her.

Yo y mi maestra se jaama Nathy(paa taket til skolen)

Jeg og Vilde hadde en lang og hyggelig samtale med denne herremannen (med kun en tann) i parco central.

Det gode liv i parco central

Begravelsesferd(tatt fra picupen paa vei ned fra de varme kildene)

Hest i svoeveldamp

Deiging i deilig vann

Mor og barn paachikenbussen

Da vi kjoerte fra Guatemala City til Xela maatte vi vente mang en time pga veiarbeid. Denne karen var en av mennene som arbeidt langs veien.

2007-02-13T11:45:00.000-08:00

Varme kilder

Bente prover seg paa pruting paa Fruktmarkede

MAN!Naa har jeg sotte her i nesten en time for aa laste opp disse usle to bildene. Hjelpes. Er noedt aa finne meg en annen internettcafé om jeg skal faa flere bilder ut paa bloggen..

2007-02-12T13:31:00.000-08:00

Innerst i xela(utales "sjela") stiger landet frem!

Ja, kjaere lesere. Da er jeg kommet meg til quetzaltenango, populaert kalt xela. En nydelig, passe stor by hoeyt til fjells(2500 moh). Har naa vaert her tre dager og har allerede rukket og bli svaert glad i stedet.

De foerste tre dagene tilbragte vi paa "hotell" quetzales- hvor vi bodde vegg i vegg med en stor og hoeylytt familie. Damen i huset/hotellet var verdens blideste og plapret i ett sett. Vi nikket, smilte og sa "sisi" og "mui bien" med jamne mellomrom. Paa loerdag satte vi oss paa en saakalt chikenbuss og dro ca en halvtime fra Xela. Der ble vi hentet av en skranglete jeep med tilhenger. Dette var framkomstmiddelet de neste 1000 hoeydemetrene. I 20 minutter sto vi tett i tett bakpaa lasteplanen og sang, lo betraktet fortryllende natur og vinket til de blide innfoedte bondene. En utrolig flott opplevelse og komme saa tett innpaa den frodige naturen. 3000 meter over havet ventet "fuentes de jorgimas" som er et sted med varme kilder. Der tilbrakte vi tre deilige timer i varmt svovelvann med forfriskende drikke.

I gaar-soendag flyttet jeg inn hos min vaertsfamilie som jeg skal bo hos i to uker. En vedlig koselig familie som bestaar av en mor, to broedre og en soster. Mannen er foreloepig ukjent. Huset er veldig primitivt med et hovedrom + soverom og bad. Paa veggene henger det spennende bladninger av jesusbilder med gullplastikk-ramme skjeve floeyelsmalerier, lekser, dubbeditter fra tivoli og skolisser. "Mamman" min (slapp av mamma, DU er selfoelgelig min eneste ordentlige mamma) er vedlig omsoergsfull og er flink aa snakke sagte slik at jeg foer med meg ett og annet. Barna er poco loco(litt gale) og har et hoeyt aktivitetsnivaa, spesielt om morgene. Da er det godt aa ha "sov i ro" gdt troesket inn i tromhinnene. Ellers har jeg begynt paa skolen i dag. En del spraakproblemer oppstaar jo selvfoelgelig men det gaar overaskende greit aa kominiserer. Alle har hver sin laerer saa det er vedlig effektiv undervisning. Min laerer heter Nathy og er 24 aar. Mere som en venninne enn en laerer egentlig og det passer meg utmerket.

Naa skal jeg paa Yoga, saa det var alt for denne gang. Merker det er vanskelig aa sette ord paa de mange inntrykkene men dere skal vite at jeg har det utmerket og trives svaert bra. Glemte selvfoelgelig kameraet(som er helt utrolig bra-ja har jo kjoept meg et flunkende flott speilrefleks) i dag aa, saa blir inge bilder denne gangen heller. Foer skylde paa manjana, manjana(imorgen,imorgen)kulturen som gjeldr her i Guatemala.

Kjempestas med kommentarer og mailer fra dere her jeg befinner meg i landt far,far away.

2007-02-08T07:46:00.000-08:00

Hola mis amigos!

Da er jeg paa plass i Guatemala! Tastatur uten voere norske bokstaver gir det hele en eksotisk vri. Jeg har det utmerket tiltross for noe ulekre kroppsdufter og skittene klaer. Bagasjen er enda ikke kommet saa har enda ikke foett skiftet. Litt av sjarmen med aa vaere paa reiser tenker naa jeg. Etter en lang og klam flyreise (24 timer)ankom vi flyplassen i guatemala city i gaar. Pga forsinket fly fra oslo matte vi beine det vi greide for aa rekke flyet fra amsterdam, derfor kom ikke bagasjen, men det gjorde vi og det er da det viktigste.

Dognrytmen er helt ute aa kjoere men klokken er visst 10 paa morningsen naa og om en liten time baerer det avgaarde til xela. Da venter vertsfamilie og spraakskole. Merker at spanskskilsene ikke henger helt paa greip saa komunikasjonen til min kommende familie kan jo bli spennende.

Jeg har det i allefall veldig fint og foeler meg trygg og glad saa her er ingen grunn til bekymring selv om nevrotiske menn fra bodoe finner paa aa ringe for aa skremme dere mamma.

Anja sofie hilser

ps: skjekk ut fellebloggen til brigaden.

2007-01-31T06:14:00.000-08:00

Folkens. Da har de gått, de tre ukene fra jeg satte meg på toget med de allerede nevnte sommerfuglene flaksende rundt i magen. I løpet av tiden her på forberedelseskurset har jeg:

- Lekt en hel del hjernedøde leker
- Hørt på viktige ministre
- Blitt mangfoldig og lært om den gode dialog på MOD kurset på Mokk.
(Når jeg er inn på temaet Mokk, så kan jeg jo forklare at det er en fjellgård lengst inn i indreste indre Nord-Trønderlag. I tilegg til å bli mangfoldige fikk vi en rekke nydelige skiturer i herlige skiløyper under snøtunge juletrær, leking i snøen, mange fine pannebånde som resultat av iherdig hekling, et par telemarkssvinger, heftige diskusjoner, en og annen a-ha-opplevelse i forhold til spanske verb og litt ekstra valpefett etter store inntak av skjokolade og annet snadder.
- Åjsann. Dette ble jo plutselig innen oppramsende liste.Er fryktelig dårlig på å kortfatte meg.. Et nytt tappert forsøk:
- Lært om jordreformer, handelsavtaler, WTO, IMF, verdensbanken og andre suspekte sammenslåinger.
- Sett på gjennomsnittlig ca 2,7 filmer om dagen
- Vært på bygdefest på røgbrygga hvor det ble swingdans med lokale helter
- Skjokkslagen og stolt betraktet min hjemkommune og enda flere lokale helter(the real heroes) gjennom Gud hjelpe så mange mektige medier. (Joda, grunnen var strømbrudd, men oppmerksomhet er oppmerksomhet. Steigen er satt på kartet. Det er poenget)
- Bekymret meg for Dagros og resten av godjentene der hjemme i fjøset. De slet seg gjennom en tung periode med melkespreng og mørke dager. Nå har de det etter forholdene bra, heldigvis.
- Blitt frigjorte og pedagogisk gjennom frigjøringspedagogikk-kurset med Borgny..

Jeg kunne fortsatt i evigheter. Poenget er at nå er de over, dagene på Sund folkehøyskole. Jeg drar i morgen. Da skal jeg tilbringe et par dager hos min kjære bror Magnus og Gøril i Snåsa før jeg drar til Trondheim/ vassafjellet for å stå ski(1 dag), Oslo for å besøke gode venner fra folkehøyskolen med stor F og bror Halvard og hans hustru Elisabeth(3 dager). Også, onsdag den / februar, da bærer det av gårde. Ikke vet jeg 100% hva som venter meg, men gleder meg- det gjør jeg. Veldig.

Adjos mi amigos

2007-01-25T08:35:00.003-08:00

Denne artikkelen var i avisa nordland lørdag 20 januar.

Med store forventinger og sommerfugler i magen satte jeg meg på toget til Sund folkehøyskole på Inderøya. Dagen etter var forberedelsen til fem måneder som solidaritetsbrigadist i Guatemala i gang.

Forberedelseskurs En måned med undervisning i Spansk, gruppearbeid, fordrag, samt mye sosialt samvær er det vi skal igjennom før vi, 13 undommer fra hele Norges land pakker sekken og forlater landet. Over Atlanteren og til Guatemala bærer det. Her skal vi gjennomføre en såkalt solidaritetsbrigade for Sund folkehøyskole og fredskorpset.

Samarbeid Og hva går så dette brigadelivet ut på? Det var et spørsmål som var noe difust for oss alle når vi noe sjenerte og usikre troppet opp her på folkehøyskolen med slagordet « et år for livet- med orientering mot verden.»

Prosjektet er et sammarbeid mellom Sund folkehøyskole og den Guatemalske organisasjonen Kaba'wil. Kab'awil er i hovedsak en bondeorganissasjon med slagordet «jord for alle». Denne organisasjonen gjør det mulig for fattige bønder å få lån til å starte opp egne gårdsbruk. De får også hjelp til å komme i gang og nøye oppfølging underveis. I tilegg kjemper Kab'awil for Mayaindianernes rettigheter, likestilling, utdanning og organisasjonsarbeid. Med hjelp fra Sund har de greid å starte en folkehøyskole som i likehet med Sund har fokus på solidaritet og kulturforståelse. I år er to av elevene på Kab'awils folkehøyskole her på Sund for å utveksle kulturkunnskap og vidreformidle Kab'awils kamp.

Landsbygda I løpet av det 3 måneders lange oppholdet i Guatemala skal vi ha intensivt spanskkurs i høylandsbyen Xela, bo i vertsfamilier på landsbygda og leve som guatamalske småbønder, bli kjent med en ny kultur og delta i kampen for rettferdighet. Når vi kommer tilbake til Norge, rike på erfaringer og inntrykk skal vi gjennomføre et informasjonsarbeid.

I følge de tidligere brigadistene som har holdt foredrag for oss har vi både magesjau, lange dager med hardt arbeid under stekende sol og tortillas med bønner til alle måltider i vente. Men om jeg skal tro dem rett blir dette ubetydelig mot alle opplevelsene og viktige erfaringer vi blir beriket med.

Kulturforståelse Forventingene er store og spørsmålene mange. Greier jeg til å kommunisere med menneskene? Blir jeg spist opp av store kakkelakker eller sleipe slanger? Blir jeg bortført av ville indianere? Hva spiser de? Jeg skal være ærlig å innrømme at nervøsiteten så absolutt er tilstede. Alikevel blir den overgått av nyskjerrigheten på å fra innsiden oppleve et helt nytt land, bli dreven i spansk, bli kjent med en ny kultur og ikke minst leve med menneskene som er vokst opp under totalt andre omstendigheter enn meg selv. Jeg føler meg heldig som får muligheten til å delta på et prosjekt som dette og ser med glede og entusisme fram til å utvide horisonten og få større perspektiv på den verden vi lever i.

2007-01-11T12:00:00.003-08:00

Solidaritets-Signe Marie er i gang! Til nå har denne blogg vært preget av fjoll, tull og i utgangspunktet helt uinteressante emner og uviktigheter. Jeg tar herved på meg seriøsmasken og skal skrive ord som forandrer verden! Noe drastisk og omvendende er i ferd med å skje. Revolusjonen er startet. Signe Marie skal redde kloden. Verden er syk, jeg er medisinen! (sitat fra Hennings OD-Tskjorte, bare at det sto du istede for jeg..) Slapp av, jeg skal ikke late som om jeg kommer til å legget ut meterlange innlegg om analytiske synspunkter på problematikken rundt den globale utenriksmiljøinnenriksdepartementbalanseikonvensjonen, men altså.. Det jeg prøver å si er at jeg har kommet meg til Sund folkehøyskole og er i full gang med forberedelsene til Guatemalabrigaden. Staser på at bloggen vil bli noe preget av dette, men av erfaring vet jeg at når jeg har spennende ting å foreta meg er det siste jeg tenker på å sette meg ned foran en skjerm for å legge ut berettninger i denne bloggverdenen. men som sagt, skal gjøre mitt beste for det jeg er i ferd med å begi meg ut på nå er virkelig spennende og svært lærerikt. Derfor vil jeg dele med dere. Jeg gleder meg- så mye kan jeg si.

Så. Siden bloggen er inne i en omvendene tid- fra liviet på Engeløya til virkeligheten i Guatemala vurderer jeg å opprette ny blogadresse. Tenker at bloggens navn blir noe ironisk når jeg befinner meg langt,langt bort fra den fagre fjellheimen her nord. Det jeg prøver å si er at jeg vil høre DERES- leserenes mening om saken. Vær frimodige og stem i vei. Gamle som unge, spreke som late, raddiser som konservative, kristne som ateister. Her er det demokratiets røst som råder. (ps:idag var jeg på konferanse med utenriks og forsvarsministeren, så når det kommer til politikk jeg vet hva jeg snakker om for å si det sånn...). SKAL JEG BEHOLDE DEN GAMLE BLOGADRESSEN ELLER OPPRETTE NY? Det er opp til DEG!

Peace out. (Blir jo litt preget av miljøet her på "redd verden"-skolen ser dere. Det neste blir dreads og flagrende batikkjoler.Ville jeg kledd det? Sleng på et synspunkt på dette å. Trykk "comments")

Sener skal jeg fortelle mere om hva brigaden går ut på.

2006-12-25T10:39:00.000-08:00

Se på dette dere. Her snakkes vi juleharmoni. Er riktig så stolt av gammelstua vår. Mitt hjem er deres, så værsogod her får dere en liten flik av julen på Ålstad.

2006-12-17T13:41:00.000-08:00

Årets tradisjonelle julebrev er skrevet og sendt ut i alle retninger. Til dere som ikke er fullt så priviligerte at dere får det tilsendt i posten er det ingen grunn til missunnelse for her legger jeg ut den usensurerte utgaven. Enjoy!

Kjære venner og familie

Med bekymring har vi betraktet streken som har krøpet lengre og lengre opp på rødsiden av temperaturmåleren jo nærmere vi har kommet julaften. Samvittigheten min var faktisk så dårlig ovenfor polsmeltingen at jeg bestemte meg for å haike meg hjem fra Trondheim til fordel for SAS Braatens kjappe ferd gjennom luften. Nå tenker dere sikkert at denne kvinnen må være svært så miljøbevisst . Dere har delvis rett, men det skal nevnes at økonomien også spilte en vesentlig rolle der jeg besluttet å sette meg inn i trailersjåførens lastebil for å reise de 12 timene fra Trondheim til Fauske. Nå er forøvrig polsmelting og miljøproblemer midlertidig glemt, for vannet som så lenge har silt ned fra himmelen er forvandlet til dansende hvite snøkorn og et vakkert hvitt teppe har bredt seg over gården. Herr vinter har kommet med julestemningen til Ålstad og vi gleder oss til den store bursdagsfesten.

Ja, vi gleder oss til jul men fortsatt er det en del elementære ting som mangler. Både Magnus, Gøril, Elisabeth og Halvard skriker med sitt fravær, men dette kommer jeg tilbake til senere. Først denne tradisjonelle faktabiten om oss i familien.

Selv om hun trolig ser at det ikke nevnes må jeg få fortelle at veslejenta vår, Karen Elisa er blitt 14iss. Liker å kalle henne det- ”veslejenta”. Den bitre sannheten er derimot at hun har tatt meg igjen og raver et par millimeter over mitt hode. Det store plusset er at vi to har samme klesstørrelse og felles garderobe. Kjempepraktisk. Hun er til våre foreldres glede fortsatt bosatt hjemme på gården men er ikke så mye hjemme allikevel. I niende klasse gjør hun det bra og jobber iherdig med skolearbeidet. Ellers er hun en av stjernene på volleyballaget og jeg liker å tro at hun syntes det er helt OK at storesøster har vært trener den siste tiden. Karen Elisa er også ei skikkelig handygirl der hun sitter med stuebordet å lager i stand nydelige perlekjeder, maleri, votter og what not. Selv om hun har blitt 14iss er hun stadig like opptatt av ting som adventskalender og julepakker og den spente latteren henger løsere og løser dess nærmere vi kommer den 24.

I et lite rødt og grønt hus inne i en skog bor det en mann og en kvinne i sin beste alder. Mannen jakter rådyr og kvinnen er lærer for samiske barn. Det er min bror Magnus og hans kjære Gøril som lever ut denne idylliske tilværelsen. De er begge nyutdannet, etablert så det synger og bor i Snåsa. Sist gang jeg ringte skulle de ha gilde med mat og drikke natten lang…La oss håpe de ikke blir for sære og kommer tilbake med mokkasina og skinnvæst fra indre Nord Trønderlag. Mamma og Pappa var på førjulsbesøk hos de to for en ukes tid siden og meldingen var at det foreløpig ikke var grunn til bekymring. Magnus har fast stilling som gitarlærer i musikkskolen og tar i tilegg litt vikarjobber på den samiske skolen. Hørte han skulle prøve seg som engelsklærer. La oss håpe han dro en joik i stede for engelske adverb. Om et par dager kommer disse to hjem for å feire julen med oss her nord. Det er veldig koselig og vi gleder oss.

I sommer opplevde vi et nydelig eventyrbryllup i Stavanger by. De svarte begge ja på spørsmålet om evig troskap og Halvard fikk sin elskede Elisabeth. Det var fryd, glede og kjærlighet til langt utpå morgenkvisten på Solborg hvor festen holdt sted. Noen ville kanskje påstått at bryllupet var på grensen av det klisjéfylte, så vakkert og rosenrødt var det. Men ekteskapets skyggesider har allerede meldt seg. Innledningsvis nevnte jeg at hele søskenflokken enda ikke er samlet. Det er med tungt hjerte vi må godta at Elisabeth og Halvard- tradisjonens vokter ikke skal være her på juleaften. Vi er inne i en revolusjon når det gjelder juletradisjoner og det er ikke bare hyggelig. Selv om de kommer til å bli høyt savnet håper vi tross alt de får en koselig jul sammen med Elisabeths familie i sør.

Som dere skjønner har også Halvard og Elisabeth blitt svært etablert. De kjører derimot den urbane stil. I en lys og koselig leilighet i hovedstaden dyrker de kjærligheten blant alle bryllupsgavene fra ”til bords”. For de som enda ikke har kjøpt julegave til Halvard er et hett tips at han IKKE vil ha noe huslig. Gutten savner visst de harde pakkene med sportsdubbeditter og leketøy. Elisabeth går siste året på lærerskolen og jobber i tilegg på sykehjem. Halvard går andre året friluftsliv på Norges idrettshøyskole og boltrer seg for det meste ute i skog og mark. Når han ikke er på tur med studiet er det stor sannsynlighet for å finne han blant enda mer friluftslivsgjenstander på byportens G-sport, hvor han jobber deltid.

I går fikk mamma årets julegave fra Geno. Ikke krystallglass eller kjøkkenkniver denne gangen, men et av de deiligste ullpleddet jeg har kjent. Selvfølgelig har de i år som alle andre år greid å lure inn disse velkjente sædsellene. Syntes det ødelegger litt av hyggen når en skal tulle seg inn i ullpleddet å kose seg med Tv-underholdning. På grensen til de vulgære tør jeg påstå. For mamma er dette derimot verdens mest naturlig ting. ”Sædcellan e jo begynnelsen tel alt liv og heilt nydelig” sier hun. Om dagene har hun mye jobb og får lange dager bak kurompene og i bilen. For de som kjenner henne vet at hun egentlig missliker å kjøre bil, hun blir nemlig veldig fort døsig bak rattet. For å holde seg våken roper og skriker hun til mine Cder som er satt på full guffe. Det skal også nevnes at hun tiltross for all jobbing greier å tilfredstillen kravene til julebakst og renhold i huset. Den damen, den damen. Hun står på, det skal dere lesere vite.

I løpet av året har gården blitt frisket opp med diverse byggverk. Fjøstrappa har fått en ny inngang til et lite rom med vask og flunkende nytt støpet gulv. Denne løsningen er laget for at ingen uvedkommende bakterier skal snike seg inn i den ellers så hygieniske fjøsen vår. Populært kalt smittesluse. Også melkehuset har fått nytt gulv. Og inne i huset har det jammen ta skjedd forandringer der å. Det rotete kottet har blitt forvandlet til en kjempekoselig stue/ gjesterom med ovn og det hele. Alt laget fra bunnen av pappas egen handmakt. Sammen med drengen Andreas jobber han og står på, han å. I høst ble min og pappas store stolthet- hingsten Vier kåret på utstilling og ahn får derfor beholdet statusen som hingst enda litt til. Så får vi se hvordan han gjør det på hingsteutstillinga på Breim- hvor det virkelig gjelder.

For de som ikke har skjønt det er det i år som i fjor Signe Marie som har ordet, tiltross for at det er Halvards tur å skrive årets julebrev. Innrømmer at jeg er litt bitter på søskene mine som bryter med tradisjonene, men kan ikke gjøre annet enn å akseptere at vi blir voksne og lager nye julerutiner. Føler jeg er nødt å nevne at trailersjaføren jeg satt på med hjem fra juleshoppinga i Trondheim var en kjenning, så det er ingen grunn til bekymring.

Dette halvåret har jeg for det meste tilbrakt på hurtigruten MS Nordkapp. Der har jeg servert, redd senger, nikket og smilt til kommentarer jeg egentlig ikke visste hva betydde. Både tyskkunnskapene og serveringsteknikken på bølgen den blå kom seg etter hvert og jeg hadde overraskende god kjemi med de gamle reisende fra rundt om i verden. De siste to månedene har jeg bodd her hjemme på gården. I Steigen har det vært nok å gjøre. Har fått prøvd meg som både avløser, lærer, støttekontakt, trener for Karen Elisas volleyballag og vaskekjerring . Har funnet ut at jeg ikke har noen framtidig karriere som renholder akkurat. Hvorfor all denne jobbingen på den unge jenta, tenker dere kanskje? Grunnen er at etter jul skal jeg delta som solidaritetsbrigadist til Guatemala for Sund Folkehøyskole og fredskorpset. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg til å jobbe blant mayaindianere og kaffebønner.

Nå nærmer det seg slutten på denne i følge mamma litt for lange årlige hilsen fra oss på Ålstad og det gjenstår bare å ønske alle våre venner og familie rundt om på kloden en fredfull og hyggelig jul. Ta tid til hverandre og gled dere med julens budskap.

Hilsen oss i familien

2006-12-13T02:30:00.000-08:00

Det var tirsdagskveld og jeg og min gode venninne Karoline+ hennes venn Joachim bestemte oss for å ta turen til prinsen kino for å få litt kvalitetstund med mr Bond- James Bond. De deilige kinosetene, salt kinopopcorn med mye smør, gode venner og knall underholdning tydet på at dette skulle bli en utmerket kveld. Til tross for unødvnedig mye påføring av smerte på sine neste syntes jeg Bond er en fryd for øye og han leverer som bare det. Da filmen begynte å bevege seg hurtig opp på spenningskurven kjente jeg til min store ergelse at jeg var nødt å gjøre noe med presset på urinblæra (ja, jeg bare måtte tisse). Jeg pinte meg gjennom casino royalturneringa og fikk med meg at smukkasen-helten, vant de 25 millionene- heldigvis, og at den stygge skurken på ny begynte å gråte blod. Ganske nifst. Det var her jeg hvisket til Karoline at jeg måtte stikke på WCet. Opp av det kinosetet og ut nærmeste utgangsdør bar det. For å miste minst mulig tid løp jeg. Men hva skjer? Hvor er jeg? Bang! Den tunge kinosalsdør slamrer igjen med et brak. Mang et stygt ord for gjennom hodet mitt da det gikk opp for meg at jeg hadde gått ut utgangsdøren, HELT ut.

I kulden i enn creepy bakgård i Tronheim by. Febrilsk prøvde jeg å skyve opp døren til salen, men akk. Selv James ville fått problemer. Men jeg gir ikke opp. Selv om jeg ikke har den ringeste anelse om hvor jeg befinner meg, skjønner jeg, snartenkt som jeg er at jeg i allefall må være i nærheten av inngangsdøra til kinoen . Jeg løper bort fra den skumle bakgården og på framsiden av kinoen. Men hva ser jeg. Et grått trasig gitter er trukket for og nattlysene er slått på. Ikke en sjel å få øye på. Hva ville Bond gjort? What would Jesus do? Jeg ante ikke så jeg sprang på ny til bakgården til den solide døren som kunne ført meg tilbake til verdenen med dyre biler, spreke menn og litt kvalmende men sexy glamour. Neida. Ikke en eneste mulighet så jeg til å komme meg tilbake. Så der sto jeg- alene i en tynn genser, uten mobil og penger. Ytterklærne og veska lå trygt sammen med Bond og Karoline. Det var bare ett å gjøre. For å ikke fryse ihjel og bli overlatt til løshunder og uteliggere måtte jeg ta bena fatt. Så jeg løp. Fort, fort i sommerklær på en av årets kaldeste dager i Trondheim by. Fikk en del bekymrede blikk der jeg spurtet gjennom gatene, irritert, kald og oppgitt.

Greide Bond å stoppe den fæle skurken med det ekle arret over øyet? Hva betydde egentlig dette mystiske kodeordet ELLEPSIS? Og falt hun lekre, smarte bond-dama som jeg fikk skikkelig sansen for(ikke like klisje og silikonfylt som de andre damene i filmene om agent 007) tilslutt for James Bondsjarmen. Foreløpig ubesvarte spørsmål jeg må betale 100 nye spenn for å få oppklart.. Det smaker bitterhetlang vei av prinsen kino som ikke kan opplyse utgangsdørene sine bedre.

På toppen av det hele påførte jeg meg en stygg hoste etter løpeturen tilbake til Ingebjørgs leilighet.

2006-12-02T13:29:00.001-08:00

Idag var jeg på korpsets årlige julemesse. Høydepunktet skulle komme kl 13.30. Bingotime. Men hva skjer? Tidenes bingooppleser Åge Magnus Aalstad glimret med sitt fravær og bingoopplevelsen ble ikke helt den samme med kirketjeneren som stand-in, som ikke en gang greide å lese opp tallene slik de skal leses i bingoverden- i to ord. (Tallet er 12.1-2.) Skuffelsen var stor, særlig etter å opp til flere ganger mangle bare ett tall på full kupong før en eller annen middelaldrende frue med blått hår gneldret det magiske ordet som drukner alt håp om posen med freia filtermalt. Ja, ja. Om det ikke ble sprang, to rekker eller full kupong på meg ble det i allefall selbuvotter. Kjøpte et par nydelige til 150,- kr. Makan til pris, men litt må en ofre for nord steigen skolekorps mener jeg.

Apropo skole. Har i den siste tiden fått prøvd meg som lærer på barneskolen. Begynte med mattematikk for sjette klasse. For de som kjenner meg vet at matematiker, det er noe jeg ikke er. Men etter kraftige repitisjoner av areal om omkrets, tror jeg at sjetteklassingene lærte ett og annet om geomitriens underfundigheter. Har også undervist (utrolig stas å bruke det ordet) i norsk, engelsk, tema, gym, aktive barn og vært på SFO, så nå går ungene rundt å gneldrer på "synger sangen om en krokkodille". Takk Janie Therese. Den ble en sleger i "aktive barn"-timen. (Til opplysning har opp til flere fag forandret navn siden den gang jeg var barn og det het gymnastikk og O-fag). Læreryrket var iallefall noe som gav mersmak. Så hvem vet- kanskje jeg en gang i framtiden blir en myndig frøken Signe?

Ikke nok med at jeg har proppet en hel del nyttig lærdom i de unges hoder, jeg har også blitt renholdspersonal på skolen. Vaskekjerring, på go steiværing. Men bare for 10 dager. Heldigvis ikke lengre, tenkte jeg etter første dagen. Har funnet ut at jeg nok ikke har noen stor karriere som renholder. Nå skjønner jeg meget godt Mary og Molly (de forige vaskedamene på skolen) som alltid kjeftet på oss etter vi hadde lånt gymsalene på ettermiddagen. De svarte merkene er grusome å få bort og det framkaller sinne og agresjon å stå slik å gnikke og gnu på disse forbaskede drittmerkene. Er kanskje en mening med dette at jeg fikk prøve meg som vaskedame... Når det er sagt er det ganske fint også å tusle rundt med musikk i ørene og vaskevognen på slep, mens en tørker av grønne tavler og tar seg en vals med moppen. Så absolutt en erfaring å ta med seg videre, det å.

Som dere ser avanserer jeg ved å bruke illustrasjoner. Kos dere med de, men få ikke for store forventninger til flere finuligheter. Feltet for å skrive overskrifter er fortsatt et mysterium, selv om jeg trodde jeg hadde funnet ut av det..

2006-11-17T16:04:00.000-08:00

Neimen ser man det. Bloggen har sluttet å skape seg og gir meg muligheten til å lage headlines til mine innlegg. Egentlig litt kjipt, for jeg sliter som oftes veldig med å finne fengende overskrifter og ender opp med å bruke overdrevent mye tid til grubling rundt dette. Nok tøvprat. Har mottatt kritikk for dårlig bloggoppdatering og det til meg. Kritikken altså. Saken er den at det er ikke så mye å oppdatere.. Jeg er fortsatt stucked på øya (nesten helt bokstavlig i og med at veien er så speilglatte at jeg er oppriktig nervøs for å kjøre pappas pajero over brua..) og dagene er ikke proppet full av storartede og spenningsfyllte opplevelser akkurat. Stålisen som ser ut til å trives på gårdsplassens veier har påført både meg og hestene skremmende episoder. Vier, hingsten er rett og slett så nervøs at han helst vil holde seg i stallen dagen lang. Noen rideturer har han alikevel gått med på. Det setter jeg stor pris på. Uten om henge med hestene prøver jeg å gjøre minst en fornuftig ting hver dag. Kan skryte på meg at jeg har meldt meg opp som vikar på skolen, barnehagen og sykehjemmet, men har foreløpig blitt få arbeidstimer å føre opp på timeslisten..Foressten: Jeg jobbet da en uke i pappas fjøs for en tid tilbake. Det var veldig stas og jeg fikk litt av hvert å bryne meg på da både jordingsfeil og kortsluttning på forvognen meldte seg. Handygirl som jeg er fikk jeg reparert og fikset(ok, med litt hjelp fra onskel svein og pappa over telefon, men alikevel!).Fjøset var i allefall i høyeste grad representabel da mine kjære foreldre kom fra ferien. Ellers har jeg fått godt innblikk i husmorens verden. Dette har gitt meg nye og viktige oppdagelser. Lært å lage hvitsaus og koke fisk. Ikke ille bare det. I fritiden (selvironi) går jeg rundt å venter på at vannet som til stadighet siler ned fra himmelen skal forvandles til lette og dansende snøfnugg slik at jeg kan ta i bruk skiene på de vakre toppene her nord. Ser foreløpig mørkt ut..Huffameg. Var lite å melde gitt. Slutter derfor her. Lev vel

2006-11-06T13:34:00.000-08:00

Donde esta el enchufe para la maquina de afeitar? (Hvor er stikkontakta for barbermaskina). Ja det er litt av hvert en lærer av "Spansk på reisen". Takk Anja Sofie. Ikke for å klage altså, men finner lærdommen fra boken din nok så ubrukelige og latterlig. Byttet raskt til min lillesøters spansk undervisningsbok for åttene trinnet. Dette gav derimot resultater. Etter å ha puslet med overpedagogiske spanskoppgaver har jeg lært meg å telle til 30, si hva jeg heter, hvor gammel jeg er, hvor jeg kommer fra og i tilegg et par nødvendige høflighetsfraser. HEYHEY! Fornøyd. I morgen er temaet "bybildet".

Ellers kan jeg meddele at bloggen går imot meg og vil meg ikke vel.For det første får jeg ikke opp det feltet hvor en skal skrive overskrift noe som gir dårlig, ja rett og slett manglende blikkfang til innleggene mine, dette skaper få lesere som igjen resulterer i dårlig kommentering på bloggen. For det andre greier bloggen min, på et mystisk vis å hoppe tilbake i tid slik at ting jeg har lagret plutselig er sporløst forsvunnet. For det tredje er bloggen serdeles usmmarbeidsvillig. Når jeg gjør tapre forsøk på å lage linker, laste opp bilder og redigere profilen min, er ikke bloggen enig og nekter å vise mine verker.HHHrrrrmf, om Donald Duck skulle sagt det selv. Jaja, får satse på at det bare er en dårlig periode for bloggen og at vikan få bedre tone på sikt. Hei så lenge

2006-11-05T15:21:00.000-08:00

I morgen reiser mamma og pappa og blir borte i mange dager. Da blir jeg alene med alle dyra og det 200 år gamle, store huset som knirker når vinden herjer utenfor. Er egentlig ikke så skummelt som det høres ut som. Monsen Ludde ligger jo i stolen som bare er hans med sitt trygge vesen som beroliger om jeg skulle finne på å bli husredd. I dag har jeg begynt å øve på månekinnsonaten av Beetoven. Passer utmerket nå som fullmånen lyser som et blankpusset kronestykke på den ellers sorte nattehimmel. I morgen skal jeg melde meg arbeidsledig til aetat.

2006-11-03T18:21:00.000-08:00

Klokken er allerede rukket å bli 03.00 på morgenkvisten og det er ikke mange minuttene siden jeg har tuslet meg hjem fra ålstadkrysset etter en halv time i festmusikerens bil. Flaks hadde jeg som fikk sitte på han. Ja for det var rift om plassene etter kveldens utskeielse etter som musikeren var den eneste kjørbare. Resten måtte ta maxitaxi disse 2,7 milene tilbake til øya fra Leinesfjord city. Som dere kanskje skjønner har det vært fest i steigen- dans på lokalet. Blottlegging av rollene til steigen sagaspill var unnskyldningen for festligheten (steigen sagaspill= vikingespel som spilles annet hvert år på Engeløya. Disse sommerene er det liv og røre og hæla i taket i Steigen). I år legger de listen noen hakk høyre og har rett og slett fått en profosjonell skuespiller i rollen som kong sigar- den store høvdingen på steig. Husker ikke navnet for øyeblikket, men kjent det er han(gift med Anette Hoff, hun som spiller alkisen i Hotell Cæsar. Eller er hun kurert? Følger ikke lengre med. Det lover jeg..) Nå verker det i swingmusklene og drømmeland venter på å bli erobret. Takk for i kveld, farvel!

2006-11-01T03:35:00.000-08:00

Da var også jeg, datageniet selv hevet meg med den store bloggbølgen, som jeg har funnet ut allerede har rukket å kommet på"so last-year-listen", tiltross for at jeg selv nok så nylig oppdaget at den eksisterte. Uansett, syntes blogg virker rått og ser allerede med glede og forventning fram til alle kommentarene jeg skal få til mine innlegg om mitt liv. Som resten av dere som har blitt offer for bloggens makt har jeg en unnskyldning for påfunnet. Etter jul bærer det nemlig avgårde til Mellom-Amerika. Guatemala for å være mere spesifisert. Der skal jeg, sammen med 12 andre norske ungdommer utveksle kulturkunnskap, arbeide og vise solidaritet med befolkningen. Skal spesiellt jobbet tett med mayaindianere. Solidaritetsbrigade kalles dette opplegget og er et samarbeid mellom Sund folkehøyskole/fredskorpset norge og en bondeorganisasjon i Guatemala- Kabawil. I går takket jeg ja til plassen og betalte innmeldingspengene, så nå er alt klappet, klart og det er bare å begynne nedtellingen til jeg skal ut å redde verden. Takket være bloggen får altså også dere muligheten til å følge med på utviklingen av turen. Flaks! Da er det bare å følge med videre for i nærmeste framtid legges ut spennende berettninger om livet på øya. Lover å holde dere alle oppdatert på hvor mange liter godkua Kine melker, om magen til nykalven bedrer seg , snøfallet på tunet og resten av den nyttige informasjonen fra bruket. Hei så lenge!